Den norske havbruksnæringen ble bygget opp av familiebedrifter og pionerer som trodde at lakseoppdrett kunne bli en fremtidsnæring.
Da avlsprogrammene gjorde sitt inntog i norsk akvakultur for mer enn 50 år siden, var seleksjonen i stor grad fenotypisk. Langs elvebreddene fanget arbeidere i gummistøvler og oljehyre laks og brukte ytre egenskaper og kroppsvekt som seleksjonskriterier. De peneste, tyngste og raskest voksende laksene ble deretter valgt ut som stamfisk.
«Begynnelsen på det norske havbrukseventyret var i stor grad drevet av familiebedrifter som hadde visjonen og troen på at dette kunne bli en næring for fremtiden.»
– Terje Refstie, en av de sentrale genetikerne i etableringen av SalmoBreed
Selv om fenotypisk seleksjon la grunnlaget, hadde den også klare begrensninger: lavere presisjon i genetisk framgang, høyere biologisk risiko og små muligheter for å balansere vekst mot egenskaper som robusthet, sykdomsresistens og langsiktig ytelse.
Et stort paradigmeskifte kom i 1975, da AKVAFORSK (Norsk institutt for akvakulturforskning) lanserte det første familiebaserte avlsprogrammet innen akvakultur. Tjueseks år senere ble SalmoBreed etablert – noe som markerte overgangen til familiebasert avl og slektskapsbasert seleksjon, med fokus på egenskaper målt i sjø, som vekst, kjønnsmodning, slaktekvalitet og sykdomsresistens.
Siden 2015 har genomisk seleksjon tatt i bruk for vekst, sykdomsresistens og andre egenskaper, for å akselerere overføringen av overlegen genetikk til norske lakseoppdrett.
Flere historier fra de tidlige dagene til SalmoBreed – og reisen siden – kommer snart.
